Man snakker ofte om at vi har frihet til å velge. I byen finnes et stort utvalg av klær, restauranter, kulturtilbud, turutstyr, utdannelser og så videre. Du kan velge om du skal kjøre bil, ta buss, sykle eller kjøre el-sparkesykkel. Du kan kommunisere over telefon, e-post, SMS, Messenger, Skype, Zoom og Teams. Og du kan bli hva du vil.

Det høres bra ut, enda bedre synes jeg er friheten jeg opplever når jeg slipper å ta alle disse valgene hele tiden. Når naturen tar alle valgene for meg, og jeg gjør det som passer best for akkurat den dagen. På det mest ekstreme bodde jeg og en kompis 9 måneder på en øde strand, uten mobildekning, uten radio og uten klokke. På veien dit måtte vi over et fjellpass, og når vi bikket over kanten og så stranda der vi skulle bo, forsvant også mobildekningen.

Når vinden hylte utenfor hytta vår og regnet pøste ned hadde vi bare ett valg; vi ble inne og leste bok. Reiste bølgene seg vakkert opp på rekke og rad var valget enkelt; vi surfet. Lå fjellene hvite med nysnø tok vi frem snøbrettet. De andre dagene hugget vi ved. Som du sikkert skjønner hadde vi heller ikke med oss så mange ting. Det gjorde også valgene enkle. Når vinden hylte utenfor hytta slapp jeg å velge mellom den grå, grønne eller sorte regnjakka – jeg hadde jo bare den ene. Det samme gjaldt for det meste annet.

Så enkelt var livet, og det var en enorm frihet i å ikke trenge å ta så mange valg. Jeg klarer ikke å beholde denne følelsen i hverdagen nå, men jeg drømmer om det. Jeg merker at det skjer noe med meg når jeg ikke lenger har alle de mulighetene sivilisasjonen tilbyr. Alle de tingene jeg følte var så viktig var plutselig ikke så viktig lenger. Når muligheten er der føles det nødvendig å svare på den SMSen, sende den e-posten og stikke innom den butikken. Men på stranda fikk jeg perspektiv på det. Det går jo bra å vente med mesteparten. Egentlig er bare en liten del av det faktisk viktig.